20. august 2014
 
Om KvikneKvikne Kobberverk

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

 

 

Bygdas egen infokanal !
create a websitewith these tools

Beliggenhet
Gruveområdet ligger i Kvikne Østfjell bak Kaltberget. Avstanden til bygdesentrum er 8-9 km, med veiforbindelse kun på sommertid. Verket ligger på ca 750 moh, mens dalbunnen i Kviknebygda ligger på 550 moh.

Gruvene
Norge var på 1600-tallet i union med Danmark, og Sverige var på den tida den største kobberprodusenten. Da Kong Christian IV fikk høre om kobberfunnet i Kvikne opprettet han en takksigelsesdag for bergverket. Tradisjonen forteller at det første malmfunnet på Kvikne ble gjort i 1629, av "Gammel Nils" som senere "itte kunn' finne att romme". Sannsynligvis var det drevet kobberutvinning av lokalbefolkningen flere tiår allerede, men de var ikke interessert i at kongen skulle få greie på dette. De tjente bedre på å drive utvinningen på egen hånd, og dessuten var pliktarbeid lite attraktivt.
Gabe Gottes (Guds gave) og Segen Gottes (Prestens Grube) var de første gruvene. Disse to gruvene gikk etter den største og rikeste malmåren. Banken og Nysjakta, som ble påbegynt noe senere, ligger også i samme område. Øvre og Nedre Setervangsgruve ligger 1 km lenger nord, og ble påbegynt ca 1670. Nybergsgruva i Innset var også en del av anlegget, men uttaket der var lite i forhold til gruvene på Kvikne.
Området består av kis-kvartsganger, og malmen som ble tatt ut var svovelkis med kobberkis. Gabe Gottes, som var verkets hovedgruve de første 30 produksjonsårene hadde en 4 m bred åre med mer lettdrevne kisklumper rundt. Lenger ned kilte den seg til ei renere åre, men dette gav tyngre arbeid og mindre produksjon. Fallet i gruvegangene var lite og malmføringa og vasslensinga foregikk med hest. Etter hvert ble grubehunder (vogn på skinner) satt inn, men dette betinget rette ganger. Mange bergfester ble derfor fjernet. Dette var hovedårsaken til at Gabe Gottes falt sammen i 1677. Dette bergfallet og senere hyppig skifte av ledelse og eierskap, førte til nedgangstider. I 1682 var det midlertidig stans i driften på grunn av Dunkerherv (pirater som bordet en fraktskute) på vei til kontinentet. Verket ble pantsatt, og den daværende eiereb, rentmester Muller, døde fattig i 1692. Mange funksjonærer og arbeidere dro til andre verk i løpet av nedgangstidene. I perioden 1696-1707 blie verket drevet av bønder for egen regning. Økonomien i bygda var så dårlig at kviknedølene fikk ettergitt skattegjeld for flere år.
Verket tok seg imidlertid opp igjen gjennom interesse fra bergamtet Nordafjells. Verket ble delt opp i 16 deler og det ble stiftet et participantskap (aksjeselskap) med overbergamtsforvalter Abraham Dreier i spissen. Gjennom participantskapet ble det skaffet ny kapital, og det ble på nytt fart i driften. Verket ble nå i en lang periode framover ledet av Brostrup Tax, en av de viktigste personene i Kvikne kobberverks historie. Ny teknologi ble tatt i bruk, og det ble laget vertikalsjakter i tillegg til de gamle skråsjaktene. I 1707 ble en kostbar hjulstue satt opp for å lense/holde gruvene fri for vann. Det ble også etablert en parallell konstort i Segen Gottes for å komme inn under Gabe Gottes. Denne ble på folkemunne kalt konsta og var resultatet av en utspekulert industrispionasje i Falun.
I 1732 ble det laget en lichtsjakt som skulle gå ned under raset i Gabe Gottes på et dyp av ca 130m. I 1736 var det inndrevet en konstort på 330 meter.
Flere hjulhus ble satt opp for vannlensing og heising av malmen. Hjulene ble drevet av vann fra et komplisert irrigasjonssystem. Irrigasjonssystemet hadde også en annen funksjon, nemlig det å lede bekker vekk fra gruvegangene. Et sinnrikt system av damanlegg styrte vannmengden. Nå ble det 30 nye år med god drift av verket. Men etter hvert ble malmårene tynnere, og ras og oversvømmelser hyppigere. Fortjenesten avtok, og dette gikk utover vedlikehold av heiser og dammer.
Når Storofsen fylte gruvene i 1789 var ikke Kvikne Kobberverk istand til å gjenoppta driften på en ordentlig måte. Sjøl om en del av de resterende anleggene fortsatt ble drevet fram til 1812, blir 1789 reknet som slutten for Kobberverket.
Men Kvikne-malmen var rik. I snitt gav 100 tønner malm 10 skpd garkobber. At malmårene her var rike kan også illustreres med at i løpet av Kvikne Kobberverks 20 første produksjonsår ble det tatt ut 2000 tonn garkobber , mens i Røros Kobberverks 20 første produksjonsår ble det tatt ut 1750 tonn garkobber. Når en samtidig tar i betraktning at Kvikneverket kom i gang 20 år tidligere enn på Røros, viser det at produksjonen var stor. I løpet av de 150 åra kobberverket var i drift ble det produsert 6960 tonn garkobber fra ca 3/4 mill tønner malm. Malmen på Kvikne inneholdt imidlertid mye arsenkis (svært giftig). Denne ga en giftig stank som ikke fantes i andre gruver i Norge. Arsenkisen var spesielt ille sammen med fyrsetting. Dette gav naturligvis svært dårlige arbeidsforhold nede i gruvene, og en må gå ut fra at gruvearbeidernes helse ofte var dårlig. Det var både norske og tyske arbeidere i gruvene. Tyskerne brukte hovedsakelig hammer og bergsjern i arbeidet, mens de norske arbeiderne tok i bruk fyrsetting. Det gikk med 42 favner settved for å få ut 133 tønner malm.

Smeltehytter
Kvikne Kobberverk hadde flere smeltehytter. De første lå ved Ya, hvor malmen kom ned i bygda. Etter hvert som området ble avskoget ble smeltehyttene flyttet nordover i dalen. Først til Sverja og senere ned til Brevad. Allerede i 1657 var hele området fra Ya til Brevad avskoget (ca 15 km). Hovedanlegget ble derfor flyttet til Innset (nå Sør Trøndelag Fylke, Rennebu Kommune). Smeltehytta på Innset ble ødelagt av Storofsen i 1789. Rester av andre hytter finnes heller ikke, med unntak en godt bevart anlegg i Nåverdalen (2km nord for fylkesgrensa). Anlegget i Nåverdalen er imidlertid fra en senere produksjon på 1800-tallet. Hytta ble fredet i 1959, og den ble også valgt til årets kulturminne i Rennebu i 1997.

Transport
Malmen ble kjørt ned i bygda med hest. Om vinteren ble den kjørt på isen langs Ya. Etter hvert som smeltehyttene ble flyttet nordover ble malmen fraktet med prammer på Orkla. Kobberet ble kjørt ut til Trondheimsfjorden, og ble deretter sendt med skip til Danmark eller Tyskland. Tilbake kom det proviantskip med mat til gruvearbeiderne.

Kvikneplassen
Selve gruveområdet ligger 8 km fra bygda. Nede i bygda ble i det området som i dag heter Yset etter hvert skapt et samfunn som ble kalt Kvikneplassen, eller bare Plassen. Etableringen av gruveplasser skjedde i området fra nåværende Kvikne sentrum og sørover opp Grøtlia. Ved Ya og Sverja var det bygd smeltehytter. Bergretthuset lå ved Ya. Proviantskrivergarden Orkeng lå litt lengre sør. Kong Christian IV hadde sterk tro på at det var liv laga for Kvikneverket. Da han besøkte verket i 1635 bodde han på gården Skogstad som ligger i lia nordøst for Yset. Kongen befalte at det skulle bygges ei ny kirke i bygda, da stavkirka som sto var nedfalls. Han befalte også at det skulle bygges en bergstad, men dette ble aldri satt i gang. I stedet fikk gruvearbeiderne og dere familier bygge seg egne små plasser.

Arbeidere
Lokalbefolkningen ble satt til pliktarbeid. Dette var lite populært, og flere gardbrukere byttet bort gardene sine med gardbrukere i nabobygdene. I tillegg var det et betydelig antall bergverksingeniører og administrativt personell som kom fra Tyskland, Danmark og Sverige. Kvikne hadde derfor en stor befolkningsøkning i første halvdel av 1600-tallet. Mye av bergverksekspertisen ble senere beordret til blant annet Røros og Løkken for å få fart på kobbergruvene der.

Status i dag
Kvikne Kobberverk ligger uberørt som et verdifullt minne om eldre tiders gruvedrift. I motsetning til andre eldre kobberverk av betydning var det her liten virksomhet etter 1800. Dette gir området både et visuelt særpreget uttrykk og stor verdi som historisk dokument om den eldste verkstida i landet. Som vi kan se av området i dag har det vært flere gruvehull og bygninger i området. Nå står det kun ruinene igjen, og vi vet lite om bygningene i området. Ved Nysjakta har det blant annet vært en stall for 200 hester. Ved den ene velten nedenfor Gabe Gottes gruva sees kullrester, her har det nok vært ei smie. Gruveområdet danner et kulturlandskap preget av til dels forvitterlige gule malmvelter og berghaller. Bygningene på Gruvehagen (privat eie i dag) var knyttet opp mot den daglige ledelsen av driften. Det finnes videre ruiner, flere hustufter, hjulhusmurer, samt tilhørende vasskraftanlegg med rester etter renner og dammer fra 1700. Som en følge av verkets alder og skjebne (som oversvømmelse og ras) er få av de store gruvegangene bevart og tilgjengelig. En del mindre ganger og stoller er imidlertid bevart og flere av dem virker sikre nok for begrenset ferdsel.

Litteratur om Kvikne Kobberverk:
Arne Dag Østigaard: Kongens kopperverk    2008  ISBN 9788299356954
R. Støren: Kvikne Kobberverks historie.       1946
O.T. Hagen: Kvikne, Ei bygdebok, band II.   1951
R. Falck-Muus Kvikne kobberverk 1631-1931.
Fra: Svensk bergs- och brukstidning, vol 11/1932
.

 

Opphavsrett (c) 2014 Kvikne.no