29. mai 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel VII

  Del VII
Minimer

Hvor beundret han var, kunne best ses når vi, som sjelden hendte, var nødt til å ta ham til kirkehest. Skulle hele familien med husjomfru og lærer opp å kjøre, måtte han dra tre, fire av oss i en gammel gigg, hvori man satt ”ei blott til lyst”. Da ingen av de sedvanlige stas-seler var stor nok, måtte han humpe i vei i arbeidstøyet, og da den svære, gjenstridige man lå ned i øynene på ham, så han just ikke ut til å fare i kirkeferd. Man måtte sette ham bakerst, ti dels ville han ikke springe, men bare gå som foran arbeidskjerren, dels ville han opp med kirkefolket i alle de skogveier han var vant til. Men gikk han bakerst, fulgte han jo på et vis med. Når de andre hester sprang, så bykste Blakken, og således kom de der satt i giggen, frem humpende i rykkevis, eller som i sjøgang, og ved en anledning med virkelig sjøsyke. Ved kirken derimot forandret det hele seg. Der var nemlig mange andre hester, han løftet straks hodet og ga et kampferdig skrik. Det svarte fra markene rundt om, han ville av sted med giggen, men ble holdt, avkledd og tjoret. Han hadde sitt særegne tjor med og ble satt på plass tett under fjellet for å være så langt fra de andre hester som mulig. Men han ville til dem, han slet i tjoret, reiste seg på bakbenene, rystet manken og skrek nedover! Der var flere folk omkring ham enn i kirken; når han en stund var rolig klappet de ham og målte hans bryst, hans hals, hans lender, tok også tak i munnen for å se på hans tanngard, men så snart en av de andre hester skrek, slet han seg fra dem, reiste seg og skrek igjen, - det tyktes dem det herligeste syn de hadde sett. Jeg for min del har visst aldri senere vært så stolt av noe som jeg den gang var av Blakken når jeg sto mellom bøndene og hørte smellende lovord.

Og her på toppen av hans triumfbane vil jeg forlate ham. Jeg kom ut og fikk andre mål for min beundring og andre helter å følge.

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no