20. september 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel VI

  Del VI
Minimer

Nesten hver sommer var det bjørn i marken som slo ned mange kyr og sauer for oss og andre. Rett som det var, hørte vi gjetergutten nihauke og buhunden halse. Da ringtes det med klokken, arbeidsfolkene kom løpende, og opp i marken med geværer, økser og jernstaurer. De kom som i regelen for seint: enten hadde hunden alt jaget bjørnen, eller også var kreaturet nedslått før hjelpen kom. Hestene kunne bedre hytte seg; men det hendte nå og da at han drepte en hest, enten ved å lokke ham i en myr hvor hesten sank i og ble et lett offer, eller ved å få han på jag, så han styrtet ut over et sva. En sommer var det især slemt, der var nesten ingen uke hvor bjørnen ikke var ved kreaturene. Hestene kom rett som det var ned fra skogen, og var dyktig redde av seg hver gang de ble jaget av bjørnen. Men Blakken og den hoppe og det føll han med skarpe sko holdt vakt for, kom aldri. Vi visste til sist ikke hvorledes det var gått dem, gjeterne hadde ikke hørt hoppens bjelle på mange dager. Da det hadde vært et langvarig uvær, hvori hestene ellers pleide å søke nærmere til hjemmet, ja, ofte å stille seg like utenfor grinden som førte til stallen, og de enda ikke var kommet, sendtes guttene mannsterke opp i skogen for å søke. De søkte mest omkring myrlendt jord om bjørnen der skulle ha forlokket den kamplystne hest og så overvunnet ham, og siden kanskje tatt både føllet og hoppen, som naturligvis ville forsvare føllet. De søkte og søkte uten å se noe mistenkelig. Spor etter bjørnen var alle vegne å se, men intet tegn til kamp med hester. Som guttene går og taler om dette og nærmer seg det beste hestebeite i hele skogen, blir en av dem oppmerksom på at like i nærheten av en myr er spor etter føll og hoppe, men at de i det uendelige har gått rundt på samme plett, altså i stor angst, og dette er skjedd nylig, visstnok ennå samme dag. Ved så å undersøke myren fant de ganske riktig denne oppsparket etter en stor kamp. Det begynte å gå guttene både kaldt og varmt, men de ville dog se nøyere etter. Ved kanten av myren så de spor etter bakbenene både på bjørn og hest. De hadde altså begge straks reist seg opp, bjørnen var gått baklengs ut i myren for å narre hesten, og hesten etter. Bjørnens brede labb og legg kan myrjorden nok bære, ei heller er han så tung som hesten, der synker i og sitter fast. Men denne gang hadde bjørnen forregnet seg. Vel var Blakken sunket stygt nedi, men hans lenders kjempekrefter hadde løftet benene opp av myrens sug mens de skarpskodde forben prylte og skjæretennene rev – og snart så man ikke lenger likt til bjørnens bakben, men derimot et nøyaktig avtrykk av hans pels, og atter ett og atter ett, og så hele myren nedover. Bjørnen var kastet over ende, hadde ikke kunne løftet seg igjen, men hadde veltet seg, rull i rull, for å skytte seg mot slagene og bitene av den asende hest, og dette kunne de forfølge like til fast jord. Oppildnet av kampplassens varme fortelling ble guttene mer lydhøre og gløgge og kunne nå i den stille, solsitrende luft etter regnværet hære hoppens bjelle fra løvskogen under åsen. De ilte der hen – men møttes av Blakken, som med sprutende øyne forbød dem å komme nærmere. Han var ikke til å kjenne igjen. Med løftet hode, vaiende manke travet han rundt hoppen og føllet i store kretser, og det var kun etter meget blid tale og ved hjelp av salt som de bar med, at de kunne få ham til å huske det var kjentfolk som kom. Men denne Blakkens storbedrift som i sitt slag var enestående, la sånn glans om hans navn at han fra ”Presteblakken” heretter opphøydes til å hete ”Bjørneblakken”. Gang på gang, år etter år var han i kast med bjørnen, og hver gang lenge etter var han ikke til å styre. Han kom en gang hjem med merke etter bjørnens klør. Det hadde vært en gammel kjempe som hadde fått tak oppe under øynene på hesten og hadde rispet forferdelig nedover da hesten hadde slitt hodet løst. Å ha en så gammel skjothest gående skarpskodd i utmarken var ellers farlig. Men hestene kjente han og flyktet, og selv om en og annen var dum nok til å la seg banke, så var man overbærende med Blakken for hans store berømthets skyld. En hest som la bjørnen i bakken måtte få gjøre som han ville.

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no