20. september 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel IV

  Del IV
Minimer

Blakken hadde ikke meget over middelhøyde, men var forholdsvis særdeles lang og av en bredde som man måtte le av; han var blakk av farge, mer gul enn hvit, med sort, overordentlig fyldig faks. Han ble et tungt, godmodig dyr – til daglig bruk alltid luntende. Hva han var vant til, gjorde han rolig som en okse, men til gangs. Foruten at han forrettet mer enn det halve hestearbeid ved åkerbruk, vedkjøring osv. på denne tungbrukte gård, dro han frem til en stor, ny hovedbygning og til det meget min far ellers lot bygge, over halvparten av virket, og dro det av en langt borte liggende forskrekkelig utmark. Hvor to hester ikke kunne få det frem, der bruktes Blakken, og så sant greiene holdt, kom det frem. Han så gjerne tilbake på guttene mens de lesset hans dobbelte og tredobbelte lass; han sa just ikke noe dertil, men man måtte dog en tre fire ganger be ham gå før han gikk, og selv da gjorde han først et par prøvetak – og så tok han det! Det gikk makelig, skritt for skritt; der kom undertiden en ny tjenestegutt som ville innøve ham i hurtigere takt, men det endte alltid med at gutten måtte lære hestens. Svepe ble aldri brukt; ti man fikk snart den veldige arbeider så kjær at det hele gikk med kjæleri. Etter hvert som Blakken ble berømt i bygdene, ble det jo en ære å kjøre ham.

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no