29. mai 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel III

  Del III
Minimer

Men snart skulle jeg miste disse kamerater og blitt beholde Blakken; ti min far fikk Nessets kall i Romsdal. Det var en forunderlig dag da vi dro av sted, vi barn og en barnepike i et lite hus som var satt på en langslede, så verken vind eller sne kunne nå oss, og min far og mor foran i en bredslede, og alle de omkring oss som atter og atter ville si oss farvel. Jeg kan ikke si at jeg var synderlig sørgmodig; ti jeg var bare 6 år gammel, og jeg visste der var kjøpt en hatt og frakk og bukser til meg i Trondhjem, som jeg skulle få når vi kom frem! Og der i vårt nye hjem, skulle jeg for første gang få se sjøen! Og så var jo Blakken med!

Her på Nessets prestegård, en av de skjønneste gårder i landet, som den ligger der bredbarmet mellom to møtende fjorder, med grønt fjell over seg, fosser og gårder på den motsatte strand, bølgende marker og liv inne i dalbunnen, og utover langs fjorden fjell med nes i nes skytende ut i sjøen og en stor gård ute på hvert, - her på Nessets prestegård hvor jeg kunne stå i kvelden og se solspillet over fjell og fjord, til jeg gråt som om jeg hadde gjort noe ondt, - og hvor jeg på mine skli ned i en eller annen dal plutselig kunne stanse som trollbundet av en skjønnhet, av en lengsel som jeg ikke maktet å klare, men som var så stor at jeg ovenpå den høyeste glede følte den dypeste innestengelse og sorg. Her på Nessets prestegård vokste mine inntrykk, men et av de livligste var det jeg fikk av Blakken; ti her vokste også han, ble en kjempe og gjorde kjempeverk.

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no