20. september 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel II

  Del II
Minimer

I disse forhold og omgivelser fødtes Blakken! Hans mor var en stor rød hoppe fra Gudbrandsdalen, alles fryd som så henne; hans far var en galning av en sort fjordhest, som på et fremmed sted hvor de dro sorgløse forbi med hoppen, brøt skrikende ut av skogen, og over gjerder og grøfter kom og tok hva hans var, med kjærlighetens rett. Om Blakken ble det tidlig sagt: Denne blir den sterkeste hest noe menneske har sett her nordpå, og så oppvant som jeg var med historier om kjemper og slagsmål, så jeg på det lille føllet som en begavet kamerat. Han var ellers ikke alltid god mot meg; jeg bærer enda arr over det høyre øyet etter hans hov; men like tro fulgte jeg med hoppen og føllet, sov med dem på marken og trillet meg imellom hoppens ben når den spiste. Men en gang hadde jeg fulgt Blakken for langt. Dagen hadde vært varm, jeg var sovnet av inne i en åpentstående skogholdt, hvor vi vel alle hadde søkt skygge. Hoppen og føllet var gått videre, men jeg var blitt liggende. Det var sent på dag da de som hadde ropt og søkt forgjeves, kom hjem med den beskjeden at jeg ikke var å finne. Kan tenke seg til mine foreldres skrekk. Alle gikk ut for å søke, mark og skog ble gjennomropt, bekkene og juvene undersøkt. Endelig hører en et barn gråte inne i låven, og oppdager meg sittende i høyet. Jeg var så forskremt at jeg lenge ikke kunne tale; ti et stort dyr hadde stått og sett på meg med ildøyne. Om jeg hadde drømt eller opplevd det, er ikke godt og si, men visst er det at jeg ennå for noen år siden våknet ved å se dette dyr stå over meg.

Blakken og jeg fikk snart kamerater: først en liten hund som lærte meg å stjele sukker, så en katt som en dag opptrådte i kjøkkenet. Jeg hadde aldri før sett en katt; likblek styrtet jeg inn og skrek at en stor mus kom opp av kjelleren! Neste vår ble vi enda flere; ti da kom en liten gris til, og så ofte som Blakken fulgte med moren på arbeid, ble det hunden, katten, grisen og jeg som holdt i hop. Vi brukte tiden nokså godt, især med å sove sammen. Jeg ga jo disse kamerater alt det jeg selv syntes om; således bar jeg en sølvskje ut til grisen for at den skulle spise penere. Den forsøkte også – det vil si å spise sølvskjeen. Når jeg skulle følge mine foreldre ned til folk i dalen, fulgte hunden, katten og grisen med. De to første kom i fergen som skulle føre over elven, grisen gryntet litt og svømte etter. Vi ble da traktert hver på sin vis, og om kvelden dro vi hjem igjen i samme opptog.

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no