23. juli 2017
 
Kvikne UtviklingBlakkenDel I

  Blakken Del I
Minimer

Bjørgan var fordum prestegård i Kvikne prestegjeld i Dovrekjeden. Gården ligger høyt oppe, ganske for seg selv; jeg sto som liten gutt på bordet i dagligstuen og så ned i dalen med lengsel etter de som der om vinteren rente på skøyter langs elven eller om sommeren lekte på vollen. Bjørgan lå så høyt at der ikke vokste korn, hvorfor gården også nå er solgt til en sveitser, og prestegård kjøpt i dalen der det dog er litt likere. Vinterens komme på Bjørgan var sørgelig tidlig! En åker, som far i en varm og tidlig vår forsøksvis hadde tilsådd, lå en morgen gjemt av snø, det slagne høy kunne få en snøbyge i stedet for et regnskyll og nå når vinteren vokste. Kulden ble sånn at jeg ikke torde ta i gatedørens dørklinke fordi fingrene sved på jernet. Min far som var barnefødt i Land ved Randsfjorden og således rett herdet, måtte dog ofte kjøre for ansiktet til det fjerne anneks. Det knirket og skrek i veiene når en kom gående, og kom flere ble det skjærende larm. Snøen lå ofte jevnhøy med annet stokkverk i den svære bygningen, mindre uthus snødde helt ned, bakker, busker og gjerder utjevnedes, et snøhav bredte seg med topper av høye birketrær, svømmende og i bølgning etter stormen, der hist hadde hulet, her sammenjaget. Jeg sto på bordet og så skiløpere fare nedover fra oss mot dalen, jeg så finner komme med sine reinsdyr fra Rørosskogen susende nedover fjellene og oppover igjen til oss.  Pulkene slang av og til, og jeg glemmer aldri når toget endelig holdt på tunet, og en skinnball krøp ut av hver pulk, og var et lite travelt, fornøyd menneske som solgte reinsdyrkjøtt.
Kviknedølen skal i senere tider ha vokst frem til et opplyst, fermt folk; men den gang var Kvikne kall et av de mest ille omtalt i landet. For ikke så langt tilbake hadde en prest måtte ført pistoler med til kirken, en annen kom hjem fra kirken og fant alt sitt bohavende knust eller ituslitt av menn som hadde vært svertet i ansiktet, og nesten hadde skremt livet av hans hustru, der var ene hjemme. Den siste prest hadde flyktet derifra og bestemt nektet å vende tilbake. Kallet hadde nettopp vært presteløst i mange år da far, kanskje nettopp derfor fikk det; ti man trodde ham i stand til å andøve en båt i storm.
Jeg husker ennå tydelig hvordan jeg en lørdagsmorgen på alle fire holdt på å klyve opp ad trappen til kontoret, fordi den var islagt etter vaskingen, og var ikke kommet mange steg, da et brak og brot oppe fra kontoret jog meg forferdet ned igjen. Ti der oppe hadde bygdens kjempe påtatt seg å ville lære den gjenstridige prest folkets skikk, men fant til sin skrekk at presten først ville lære han sin. Han kom således ut av døren at han lot seg falle trappene helt ned, samlet der sine forskjellige lemmer og fant gatedøren i fire byks. Folket i Kvikne viste ikke bedre enn at presten ga dem de lover som kom fra Stortinget. De ville således forby han og innføre skoleloven; de unnsa min far, de samlet seg mannsterke i skoleformannskapet for å hindre foretningen med vold. Tross mors innstendige bønner hadde han tatt derhen, og da ingen våget å hjelpe ham med skoledistriktenes inndeling osv. gjorde han det selv etter beste skjønn under mengdens truende torden; men da han med protokollen under armen gikk ut, vek de, og ingen rørte han. Kan tenke seg min mors jubel da hun så han komme kjørende, rolig som alltid

    
Opphavsrett (c) 2017 Kvikne.no